Cavalier King Charles Spaniel – historie
Som for de fleste spanielraser er opprinnelsen til rasen uviss, men man regner med at den har oppstått i mellomøsten eller sentralasia, og har derfra bredt seg til Middelhavsområdet og senere til England. Man regner med at rasen kom til England under Henrik den 8.s regjering (1509-1547). I dag regnes Cavalieren som en engelsk rase.
Vår tids Cavalier King Charles Spaniel er en direkte etterkommer etter den lille dvergspaniel som man kan se på mange malerier av det engelske kongehus fra 15-, 16- og 1700-tallet.. Henrik den 8. tålte ikke hunder på slottet. Men han gjorde unntak for de små spanielene. Den skotske dronningen, Marie Stuart, som ble for farlig for Henrik den 8.s datter, dronning Elisabeth, og derfor ble halshugget, hadde også cavalierer, som hun fikk lov å ha hos seg i fangenskapet. I England var dvergspanieler ganske vanlige som selskapshunder til hoffdamene under dronning Elisabeth I.
Charles den 2. hadde mange cavalierer. Han fylte hele slottet med dem. De var overalt! De fikk føde i hans seng og gjøre fra seg hvor enn de hadde lyst. Han ga og en generell tillatelse til at alle hunder av denne rasen fikk lov å ferdes på offentlige steder, der hunder ellers ikke hadde adgang. I statsråd hadde hans yndlingscavalier sin egen plass og satt der sammen med de øvrige statsråder. Det var etter kong Charles den 2., at rasen fikk sitt navn: King Charles Spaniel.
Men tiden gikk, og dvergspanielene ble umoderne. Deres plass ble inntatt av mops, noe som også avspeiles av kunsten. Omkring 1840 kan man se at det har dukket opp en ny type dvergspaniel. Den er mindre og har oppstoppersnute. Under dronning Victorias tid ble det vanlig med hundeutstillinger i England, og dermed begynte en systematisk avl på rasen, som var forenlig med datidens mote. Resultatet ble en rase som hadde rundt hode, flat nese, utstående øyne og underbitt, og de var mindre enn den opprinnelige spanielen.
I 1926 kom en rik amerikansk antikvitetshandler, Mr. Elridge, til Crufts utstillingen i London. Han ville se de små King Charles Spaniel som han kjente så godt fra mange malerier som han hadde i sin forretning. Stor var hans forbauselse da han ikke fant en eneste en som liknet! Han mente rasen var ødelagt, og satte en premie på 24£ til den hanne og tispe som liknet mest på de opprinnelige King Charles Spaniel på de neste 5 års Crufts-utstillinger.
I 1928 ble det utarbeidet en rasestandart på grunnlag av hunden ”Ann’s Son”. Rasestandarden er stort sett den som brukes i dag. Man besluttet at rasen aldri skulle påvirkes av moter, men alltid framstilles som helt naturlig. Den skulle verken klippes eller trimmes. Det tok noen år før rasen ble anerkjent i England, men i 1945 ble den godkjent, og for å unngå forvekslinger, ble den kalt Cavalier King Charles Spaniel.
Rasens popularitet vokste fort i England. I 1946 ble det registrert 60 cavalierer, og i 1971 hadde det økt til over 3500. De første cavalierer kom til Sverige i 1961, til Danmark i 1971. Man regner med at de første kom til Norge på 1960-tallet.
I 2009 ble det registrert 934 cavalierer i Norge (5. plass på popularitetslista).
Cavalieren skal være en velbalansert liten hund, og gi inntrykk av styrke og eleganse. Vekten skal være mellom
Det finnes fire godkjente farger:
Blenheim: Perlehvit bunnfarge, med klart avgrensede, varmt kastanjebrune tegninger.
Hodet skal ha et jevnt bliss, og gi plass mellom ørene til den meget ettertraktede
runde flekken (spot), som er spesielt karakteristisk for denne fargevarianten av rasen.
Tricolor: Jevnt fordelte sorte og hvite, godt avgrensede flekker, med varmt gulbrune tan-
tegninger over øynene, på kinnene, på innsiden av ørene, på benas innsider og på
undersiden av halen.
Black/tan: Ravnsvart, med varmt gulbrune tegninger over øynene, på kinnene, ørenes innsider,
på brystet, bena og halens innside. Tanfargen skal være klar. Hvite tegn er uønsket.
Ruby: Ensfarget dyp rød. Hvite tegn er uønsket.
Blenheimspotten:
Blenheimen ble oppdrettet på godsene Blenheim og Marlborrough, der de ble benyttet til jakt. Hertuginnen må imidlertid ha hatt en blenheim som kosehund, for det fortelles at det er fra henne de har den ønskede spotten på issen. Det er to versjoner av historien. Begge begynner med at hertuginnen sitter og broderer. Hennes herre og husbond er i krig, og hun sitter med angst og venter på å høre nytt fra han. Få fanget har hun sin lille drektige blenheimtispe. I den første versjonen stikker hun seg i fingeren med nålen, og det drypper en bloddråpe ned på tispens isse. Da tispen fødte sine valper, hadde alle en spot på issen. I den andre versjonen stikker hun seg ikke, men i sin store angst for mannens skjebne, presser hun sin tommelfinger så hardt mot hundens isse, at da valpene ble født, hadde alle en tommelfingerplet på issen. Hvilken av historiene som er korrekt, vet man ikke, men spotten har de stadig, noe som er helt spesielt i hundeverdenen.